Thanksgiving in Norwegian

(English version of today's blog, to honor this day.)

There is a turkey in my oven. Its weight is over six kilograms. It is an “organic” turkey, from the Hardangerfjord, and therefore quite expensive. It was the only one I could find big enough, even though I was in four stores. Norwegian food stores know all about Halloween, but nothing about Thanksgiving. The answer I got other places I asked, was "not yet". The shortest time I had to defrost the bird, and they said; “not yet”. I guess they had Christmas and New Year in mind, not Thanksgiving. I do not envy Americans in rural norwegian areas, those who need their turkey in November.

So it is Thanksgiving in norwegian today. People in the staff at the bible school where I work, have been “over there”. They have spent one, two, or three years at the bible school in California. Thus, they have experienced Thanksgiving not only in the movies, as the rest of us norwegians, but in real life, at their friends homes. Thanksgiving is said to be a feast just as big as Christmas in the U.S. Children have a week or less off from school, the adults on the day itself, and often the Friday between. They “all" go home, all gather. My colleagues at the bible school wanted to bring this back home. The result is a big Thanksgiving feast today, for the second year in a row. Students, staff, volunteers, contacts, more than 50 souls.

I first said no to prepare a turkey. I thought the challenge was a bit too much. But for so many people a whole little flock of large birds was needed. So I got the call from one of the ladies who told me she had great faith in me. I let myself be persuaded, and she might was very right. I have covered the creature in bacon with toothpicks to keep the bacon at place. A trick I learned at new year, deep at a fjord's end here in Norway. The bacon prevents drying of the large bird the three hours it needs to sit inside, I hope.

I understand my colleagues well. Thanksgiving is really a good thing. Not only the party and the food, but what is celebrated. The big christian holidays in Norway are Christmas and Easter. Jesus' birth, death and resurrection. It would be nice to say thanks too. This celebration points both back to what we've got, and forward to what is to come. Our food stores here in Norway is bothering us about christmas already in october. I guess, with Thanksgiving it would have been autumn leaves and white meat at display instead. We wouldn't have to deal with Christmas marzipan in early autumn then.

I have a day off from work today. I had a little stroll over frozen fields. Peace comes now as frying smell increases in the kitchen, and the daylight fades outside. In about half an hour, the bird sits in the backseat of my car, on its way to town, wrapped in silver paper and the local newspaper. I think it'll be a good experience.

I have received tips from a real American, that the left overs the day after is one of the best things about this. I will try to get me some home tonight.

I’m back from the celebration now, and have brought the remains of my turkey. Proud to do the man's job, to cut the turkeys, side by side with a real Alaskan-norwegian. The evening was really a nice experience. I might consider to keep up a thanksgiving tradition in the future. 

Thank you to the two ladies who had the initiative for this!

Kalkun i ovnen

Det står en kalkun i ovnen. Den veier seks kilo. Den er økologisk, og var ikke bare fugl, men også ganske dyr. Det var den eneste jeg fant stor nok, selv om det var fjerde butikken. Norsk handelstand vet alt om Halloween, men ingenting om thanksgiving. Svaret jeg fikk andre steder jeg spurte, var “ikke ennå”. Korteste tiden jeg kunne handle for å få tint fuglen, og de sa “ikke ennå”. De mente nok jul og nyttår. Jeg misunner ikke amerikanere i norske utkantstrøk, som må ha kalkun i november.

Det er altså thanksgiving på norsk i dag. Mange, både kolleger og folk ellers i bibelskolemiljøet har vært over there. De har gjerne tilbragt ett, to, eller tre år på bibelskole og praksis i California. Dermed har de opplevd thanksgiving ikke bare på film, men i levende live. Der borte er dette en høytid vel så stor som julen for mange. Barna har en uke fri fra skolen, de voksne på selve dagen, og gjerne fredagen imellom. “Alle” reiser hjem, alle samles. Dette ville mine kollegaer ha med seg hjem. Resultatet er en stor thanksgivingfest i dag, for andre året på rad.  Elever, stab, frivillige, kontakter, 50-60 stykker. (forts.)

Jeg sa først nei til å steike. Jeg syntes utfordringen var litt for drøy. Men det trengs en hel liten flokk med store fugler til så mange. Dermed fikk jeg oppringing fra en kvinde som sa hun hadde veldig stor tro på meg. Jeg lot meg overtale, og hun hadde nok rett. Jeg har kledd kreaturet i baconskiver, med tannpirker som feste. Et triks jeg lærte i Sunnfjord. Det forhindrer uttørring av det store fuglen de tre timene den må sitte inne, håper jeg. 

Jeg skjønner mine kolleger godt. Det er fint med thanksgiving. Ikke bare festen og maten, men selve markeringen. De kristne høytidene er julen og påsken i Norge. Jesu fødsel, død og oppstandelse. Det hadde vært fint med takken også. Så peker høsten både bakover på det vi har fått, og fram mot det som skal komme. Butikkene våre maser om jul helt fra oktober. Jeg tipper at med thanksgiving måtte de ha fordelt det litt. Det hadde vært greit med høstblader og hvitt kjøtt i butikkene istedenfor julemarsipan tidlig om høsten. 

Jeg har fri fra jobben i dag. Har hatt en liten rusletur over frosne bøer. Roen senker seg ettersom steikelukta øker her på kjøkkenet og dagslyset svinner utenfor. Om halvannen time befinner fuglen seg i baksetet på vei inn til byen, innpakket i sølvpapir og Bergens Tidene. Jeg tror det blir bra. 

Jeg har fått tips fra en ekte amerikaner at restene dagen etter nesten er det beste. Skal prøve å få med meg litt hjem i kveld.




Kvelden gjennomført. Jeg skar opp kalkunene side ved side med en ekte Alaska-amerikaner... Har skroget av min fugl med meg hjem. Takk til dere to som fikk dette til å skje! :)

Hvor er skrivehanskene mine?

Se for deg at du må ta en pause og gå ut en tur. Foran deg ligger novemberasfalten som kobber i det tidlige kveldslyset. Eller snøfillene danser i januar. Eller svarttrosten legger musikk over grusveien en irrgrønn junidag. Du har sluppet ut av arbeidsplassen og inn i dette. Inspirasjonen kommer tilbake. Der og da, gående langs veien, kan du fortsette å skrive. (forts.)

Jeg har forsøkt å diktere på iphonen, men det blir ikke det samme. Det blir bare løse bruddstykker, ikke virkelig forming av tekst. Skrivehansker ville gjort susen. Teknologien finnes allerede. Det mangler bare at noen lager dem. Jeg skulle sikkert søkt patent på ideen, men jeg tror jeg har annet å bruke livet på. 

Prøv å holde hendene ned langs siden, og tenk at du skriver noe. Da oppdager du at fingrene fremdeles søker bevegelsene på tastaturet. Om du kan “touch-metoden”, riktignok. Hver hånd skriver hver for seg, de behøver ikke ligge sammen på et flatt tastatur. Det holder med små følere i fingertuppene i to separate hansker. For hver bokstav vil den aktuelle fingeren ha en unik vinkel i bevegelsen. Det blir fra 3 til 6 ulike bevegelser for hver fingertupp. Slikt er fullt mulig å kalibrere.

Man ser ikke hva man skriver, sier du? Gjennomsiktige videobriller er for nerdete. Bedre å høre det man skriver. Det finnes skrift-til-tale på norsk. Jeg har kjøpt det som “plug-in” til Mac’n. Den var dyr, men veldig nyttig. Jeg bruker denne talefunksjonen ofte. Enten til egen tekst, eller til annet som jeg heller vil høre enn lese. Noe slikt kunne vært lagt inn i hanskene, med øreplugger opp fra håndleddene. Et enkelt slag på håndbaken, og teksten du skriver blir lest.  

Skrivingen ville sikkert krevd litt øvelse, foruten tekniske justeringer. Men grunnbevegelsene sitter jo allerede i hendene fra Pc’n. Det er bare å overføre dem til en ny situasjon. Bevegelsene som trengs er små. Snart blir de mer som en tanke enn noe du føler at du gjør. 

Flere som har kjent behovet for noe slikt? Friheten og gleden i å skrive der du går. Uten å stoppe opp, uten å flytte blikket, uten å skynde deg hjem for å notere. Dessuten, her er det uante muligheter for nye unnskyldninger når man kommer for sent til et eller annet. “Jeg måtte bare rekalibrere skrivehanskene mine.” 

Å begripe granskog

En ting forstår ikke vestlendingene hos meg. Selv ikke etter at jeg selv så godt som har blitt vestlending. En ting vil for alltid definere at jeg har vokst opp på østlandet. Min lengsel etter granskog. 

Kanskje forståelig at vestlendingene ikke begriper granskogen. Grana de kjenner er fremmed, frekk, grenseløs, tung og drepende. Fremsynte folk ville bygge landet for 50-100 år siden. De valgte en hardfør art, den canadiske sitkagrana. Litt for hardfør. Altfor hardfør. Etter å ha blitt plantet iherdig i et par generasjoner, tok den selv over jobben og gjorde som den ville. Nakne øer og bølgende lyngheier har de siste tiårene blitt omskapt til svart og ugjennomtrengelig skog. Bilveiene der ute har blitt mørke korridorer. Det har blitt en sak for fylke og kommune. Ryddejobben er såvidt i gang. (forts.)

blått hav, den nærmeste åsen var min horisont hele barndommen

Det er annerledes østpå. Der har skogen alltid vært. Der er skogen havet. Den er hav, ikke tykk masse, fordi trærne er av en annen type. Særlig grana er luftigere og lysere en den feite canadieren vestpå. På fjellet har den tilpasset seg tunge vintre. Den er slank og spiss, for at ikke snøen skal få taket på den. Titusen spir mot himmelen. En katedral. Det gir en tredimensjonal effekt som er uslåelig. Særlig når sola står lavt om kvelden, eller midt i det kraftigste sommerlyset. Slik ender barskogen mot høyfjellet. Slanke graner, mer og mer spredt, inntil lyng og dvergbjørk tar over. (forts.)

titusen spir mot himmelen

Men også i lavlandet. Hverken riksvei eller boligfelt greier å overdøve de slake åsene av tredimensjonalitet. En ting er om man kommer utenifra og kan se skjønnheten i dette. Noe annet er det å ha vokst opp med skogene. Blågrønnfargen, tretoppene, og taggete åskammer. Hundretusener trær. Man får lyst til å stryke over skogen med en kjempestor hånd. Bare en eneste gang kjenne sjelen i den som et teppe mot håndflaten. Det er grunn nok for å kjøpe småfly, ta flylappen, og bryte forbudet mot lavtflyving. (forts.)

Vestlendingen har jeg i meg: Jeg liker lukten av salt, nærheten til sjøen, selv når jeg ikke ser den. Det skiftende og temperamentsfulle været, vinden, vannet i lufta. Jeg blir utålmodig uten. Det er ikke bare over femten år vestpå som har gjort det, men mengder av vestlandsblod i årene. Likevel, jeg savner alltid barskogen som jeg vokste opp med. De østnorske slake åsene. Jeg savner å se utover tepper av skog, uendelig overlappende åser. Der har jeg lagt igjen en del av sjelen. 

Salt og skogvidder er nok dobbeltheten som vil følge meg livet ut. 

Delvis skrevet på toget tilbake til Bergen.

Krigshistorie i en kopp kaffe, gitt i venstre hånd.

En amerikansk jagerflyver befinner seg i Frankrike etter invasjonen på slutten av den andre verdenskrig. Mye av jobben hans består i å skyte på mål på bakken. Han flyr ofte lavt. Ammunisjonen hans er kraftig. Han ser hva den gjør, hvordan folk blir kastet bakover i det de blir truffet. Det er vanskelig for ham, men han mener likevel jobben han gjør er riktig. En gang må han ta en hel kolonne alene, fordi makkerens våpen har låst seg. Det gjelder trolig flere lastebiler fylt med tyske soldater.

På vei hjem fra tokt opplever han plutselig at høyre hånd er lammet. Det er den hånda han holder stikka med. Det blir vanskelig å lande, venstre hånd må egentlig ligge på gasshåndtaket. Men det går. Førligheten i hånden kommer siden tilbake, og han kan fortsette å fly.

Så er krigen over, og flyveren er hjemme hos sin kone i USA. Det hender han våkner badet i svette om natten. Da er det ofte slik at høyre hånd er lammet som den gang. Han og kona står opp. Hun lager kaffe til ham. Hun gir ham koppen i venstre hånd, men sier aldri noe om det.

Dette er omtrent slik jeg husker det gjengitt i en amerikansk programserie om enkeltpersoners erfaringer under den andre verdenskrig. Det er flyveren selv som forteller. Serien gikk for en god tid tilbake, kanskje ca. ett år siden. Jeg blir ikke ferdig med denne historien. Den fortetter så sterkt hva krigen var for mange som deltok, og hva den gjorde med dem. 

Jeg beundrer amerikaneres evne til å fortelle enkle historier om livet. Det såkalte narrative elementet er mye større en del av den allmenne kulturen der borte. Det er i alle fall mitt inntrykk. Man forteller historier i stadig vekk, i mange sammenhenger der vi ikke bruker dem. Det preger politisk språk og populærkultur. Vi kan ha en tendens til å se ned på det, fordi vi ikke forstår historienes viktige funksjon. Her i Europa tror jeg vi er blitt fattigere slik. 

Jeg tror ikke flyveren var noen spesialist i å formidle, jeg antar han var en ”vanlig mann”. Likevel evner han å gi et så fortettet bilde. Han er en del av en forteller-kultur. Vi trenger ikke nødvendigvis bomber, granater og lik for å forstå krigens belastninger for flyveren. Når vi kjenner bakgrunnen, kan det hele reduseres til denne enkle hendelsen. Han våkner om natten, badet i svette. Høyre hånd er midlertidig lammet som den gang. Kona står opp med ham og lager kaffe. Hun gir ham koppen i venstre hånd, men sier ikke noe om det.

Bildet kan stå for seg selv. Men jeg har lyst til å gi noen kommentarer. En slik lammelse flyveren opplevde, lar seg visst vanskelig forklare medisinsk. Man kan ikke lammes bare i en hånd eller fot, sies det. Slikt følger andre mønstre. Likevel er uforklarlige lammelser ikke ukjent. Mange regner med at det er kroppen som gir uttrykk for sterke psykologiske konflikter. Det var med høyre hånd flyveren styrte flyet, og trykket på utløseren. 

Kona viser fortielsens omsorg for sin mann. Hun nevner aldri det unevnelige, men viser at hun vet. I dag er det lett å si at de skulle ”snakket om det”. Og aller helst at mannen skulle fått hjelp andre steder for sine opplevelser. Vårt eget land var fullt av krigsseilere etter krigen, som aldri fikk det. Mange som kanskje kunne ha vært hjulpet, bukket under. Vi vet nå hvor viktig det er å behandle traumer. Men vi kan kanskje forstå hvorfor det ikke skjedde.

Det som hadde hendt, var for digert, for voldsomt, for farlig å dvele med. Bare denne ene flyverens opplevelser var for mye. Hele hærer av menn og kvinner bar på lignende og værre traumer. I Europa og andre steder kom de hjem til familier som også var traumatisert. Man så ikke annen løsning enn å slå kollektiv strek over det som var for stort til å bæres. Livet måtte videre. Det preget kanskje en hel etterkrigstid. Det er ikke mer enn to-tre generasjoner siden. 

Krigsfilmer fra kort etter krigen synes jeg er lite interessante. De virker mekaniske og kalde, mangler ofte innlevelse i hva som egentlig foregikk. Først krigens barnebarn er i stand til å skildre traumene på nært hold, slik som i serien ”Band of Brothers”. Men da gjerne i samarbeid med aldrende veteraner som endelig har avstand nok til å komme nær egne erfaringer. Vi mennesker er tøyelige, vi kan tåle svært mye, men da må også forsvarsmekanismene slå inn. 

Den lille hendelsen med koppen har festet seg, fordi den fanger så mange fasetter. Det gjelder både krigshistorie og mennesker. Den er et eksempel på svært god historiefortelling fra den som selv sitter med opplevelsene. I fjernsynsserien serverer flyveren sine opplevelser fra slagmarken med rene ord. Men det skjer i en slags fortrolighet med seerne over femti år senere. De to på kjøkkenet med kaffekoppen representerer kanskje mer hvordan mange levde med opplevelsene. 

Krigen bare forsterker reaksjoner som også ellers kan være i funksjon. Jeg kjenner det igjen fra vestlandshistoriene jeg vokste opp med, om skipsforlis og desslike. Historiene gjaldt ikke min aller nærmeste slekt, men de var en del av kystkulturen. Dobbeltheten i å tie og nevne, forbigå og behandle. Det store og voldsomme rommes i en slags blyghet. Det får plass i en kopp på et kjøkken. 

Han våkner om natten badet i svette. Krigen er slutt, men høyre hånd er midlertidig lammet som den gang. Hun står opp med ham og lager kaffe. Hun gir ham koppen i venstre hånd, men sier aldri noe om det.

Blåbærtur til databutikken

For noen dager siden postet jeg på Facebook at Datakjeden skal etablere seg i den gamle lokalbutikken. Området jeg bor i er ganske tungt befolket, og kan kanskje ikke kalles landet lenger. Men fra mitt hus er det bare beitemarker og gårdsveier nesten helt fram til den gamle butikken. 

Dermed foreslo jeg at til sommeren kunne jeg gå barbent gjennom mitt paradis, mellom hestelort og hvitveis, - nesten helt fram til databutikken. En facebookvenn lanserte dilemmaet mellom blåbærtur og datatur. Mitt svar var at det heller burde kombineres. Det bildet fikk jeg ikke ut av hodet. 

Døren til databutikken gikk opp. Inn kom en liten gutt. På føttene hadde han ingenting. De var svarte av jord og skitt, langt opp etter anklene. Gutten hadde en kortbukse i dongeri. Den var slitt og taggete i kantene. Videre en gammel blekrød t-skjorte og et lyst bustete hode. Under nesa var det en gul stripe på ene siden. Den var kommet for langt ned til at det var mulig å dra den opp igjen, selv om gutten forsøkte. 

I venstre hånd hadde han et lite blikkspann. Det var tomt. Men det var hevet over enhver tvil hva spannet var til for. Over alt på gutten var det blå og lilla bærflekker, ikke minst rundt munnen. 

-Jasså gutt, er du på blåbærtur? spurte jeg.

-Nei, sa gutten. 

Han kikket rundt seg. Jeg håpet han ikke tok på for mye.

-Du har vel i alle fall vært på blåbærtur? 

Gutten svarte ikke. Han gikk rundt og kikket, opp og ned alle hyllene. Butikken var ny, den hadde vært matbutikk før.

-Du lurte vel litt på hvordan det ser ut her inne, du?

Gutten så rart tilbake på meg, men fortsatte sin langsomme vandring rundt i lokalet. Føttene satte mørke merker på de hvite flisene, steg for steg, fra hælen og ut til alle tærne.

Til slutt var han framme ved disken. Han lente seg mot den, og satte to fingre mot kanten. 

-Hva heter du da?

Gutten enset ikke spørsmålet mitt.

-Eg skal ha en USB-kabel med signalforsterker. Den må være fem meter. Og så lurte eg på om dere har fått den der nye portable harddisken til Acer. Eg kan issje se’an. Og så synes eg dere skulle hatt flere Joysticker, eg vil iaffall ha flightsticken til Saitek.

Jeg summet meg raskt, og fant USB-kabelen.

-Stemmer det om harddisken, sa jeg. -Jeg tror vi får den neste uke. Saitek fører vi ikke, men jeg skal se hva vi kan få inn ellers.

Gutten rakte stumt fram en femhundrelapp. Den så helt ny og ubrukt ut. Men over ansiktet til Sigrid Undset var det en diger blå flekk. Jeg stusset.

-Eg har sotte på’an, forklarte gutten.

-Ok, sa jeg, tok imot seddelen, og gav han vekslepengene tilbake.

Gutten holdt fram spannet. Jeg la USB-kabelen i. Så gikk han uten å si noe mer. Om han hadde gått rett inn i en barnesang på andre siden av døren, hadde jeg ikke stusset. Men hva skal man med USB-kabel med signalforsterker der?

Nå må ingen bli sjokkert

Nå må ingen av dere som kjenner meg bli sjokkert. Jeg har kjøpt meg mobil.

Hordamuseet skulle hatt en høyttaler i teak høyt oppe på veggen. Der skulle den samme setningen lydd om og om igjen. Med en litt gammelmodig stemme skulle noen si: ”Ja, jeg var ute, jeg ser du har ringt.” Til nå har jeg vært en av de siste som virkelig kunne si det. Telefon var noe som stod inne på et bord, med ledning i veggen. Når jeg gikk ut av huset, var telefonen inne og, jeg ute. Og så kunne jeg komme inn igjen, og si akkurat den setningen. 

”Du kan jo bare slå den av,” har dere sagt. Det er ikke det samme. En avslått mobil er kun et tynt lokk for enden av en lang trakt. Ikke at jeg er konsekvent, med Mac’n er jeg jo online hele dagen. Men utenfor huset var jeg i alle fall ute. Hvem kan stå der dypt inne i skogen og se det bleke høstlyset speile seg i en vanndråpe, og så ringer lommen? Det var min bekymring. (tekst forts.)

Typisk sted hvor lommen plutselig kunne ringt.

Jeg er glad i folk, for all del. Og glad i å prate, det vet dere som kjenner meg. Men kan hende er jeg er yrkesskadd, etter to år på retreatsenter. Da må jeg slå over i mer åndelige termer, men mener jeg fremdeles snakker om mennesket... Et retreatsenter er et sted hvor vi la til rette for menneskers møte med Gud, i stillheten. En av de viktigste måtene å legge til rette på, var noe så enkelt som dagsrytme. ”Bare følg dagsrytmen vi har her, så blir du velsignet,” sa vi til gjestene. Og det ble de. 

Det var tider for å gå til ro, tid for å være i kapellet, tid for å spise, tid for å være helt stille, tid for å prate sammen, tid for kapellet igjen. Rammen var fast, men den gav frihet. Ikke minst gav den de vekslingene som er så fundamentale for livet. Det gav hvile til samling om den viktigste. Vi visste at ting ikke ble bedre av å vare og vare. Hele dagens rytme var en gudstjeneste, derfor var samlingene i kapellet oftest korte. Maten var enkel, rytmen var god. Tekstene vi leste, var om Menneskesønnen Jesus som også spiste, sov, talte, tiet, helbredet, og trakk seg unna for å be. 

En munk ble visst en gang spurt hva det var som gav han fred i livet. 

-Jo, når jeg ligger, så ligger jeg. Når jeg sitter, så sitter jeg. Når jeg står, så står jeg. Og når jeg går, så går jeg.

-Det gjør jo vi og, sa de som spurte.

-Nei, det gjør dere ikke. Når dere ligger, så sitter dere. Når dere sitter, så står dere. Når dere står så går dere. Og når dere går, så løper dere.

 Selvsagt er det ille å legge slike byrder på en stakkars liten mobiltelefon. Men det ble nærmest en symbolsak. Skulle den gode vekslingen mellom inne og ute oppløses, så ville noe stort og viktig utvannes. Jeg følte det nærmest slik. Med mobil kunne jeg jo til enhver tid både nå og nås. Fra min egen lomme. 

Det var det som var så fundamentalt. Fra din lomme, hvor enn du står og går. Høstløv eller ikke, stjernehimmel eller gulvbelegg, vanndråpe eller oppvaskbenk, buss eller Opel, kompis-sofa eller sykkel, gate eller kafé. Nei, jeg fikset ikke den tanken. Ingen tydelig veksling. Ingen ute eller inne. Og ingen ekte ensomhet, hva skjedde da med samværet? 

Dette var nok ikke min eneste grunn til ikke å kjøpe mobil. Men den var en av de viktigste, og dessuten den mest interessante å skrive om. Dere som kjenner meg vet at jeg siste årene har hatt et ganske stillesittende liv. Det har vært lett å nå meg gjennom ledningen i veggen. Nå endrer livet seg, ny praksis, nye folk, avtaler på farten. 

SMS-språket er en stor del av dagligtalen. Det kan være et ganske stort gap mellom telefonsamtalen og SMS’en. I mange situasjoner for stort. Mail er på vei ut når det gjelder den raske kommunikasjonen, for mange. Greit å kunne språket, særlig med kolleger, elever, nye kontakter, ting som må avtales fort. Busser som ikke gikk som de skulle. Uansett hva som skjer videre, jeg er på farten igjen i et liv som har endret seg. 

For ordens skyld. Ingen av dere har klart å overtale meg. Nei det har dere ikke klart! Tror jeg. Det var rett og slett tid for det. Forkynnerens bok sier det, at så mangt har sin faste tid, og nevner selv det å kaste stein. Det var ikke tid for mobil, nå er det absolutt det. Ja, nå vil jeg ha det, nå passer det. Til syvende og sist er mobilen kanskje bare en del av oss, ikke noe mer eller mindre. En ”avatar”, og det er fint. Men først nå er jeg der. Tror jeg. Vel, sikker er jeg ikke, jeg får se hvordan den ligger i lommen.

Det er femten år siden første gang det kunne vært naturlig for meg å ha mobil. Da kom jeg til byen, og  de første månedene hadde jeg ikke tilgang til egen telefon. Femten år, er lenge, det. Siste ti årene har jeg vært mer og mer en sjelden art. Det lille stoppet i samtalen mellom min bekjennelse og ”…har du ikke mobil altså?”, har bare økt. Til slutt har selv eldre mennesker antydet at å ikke ha mobil strider mot god skikk og bruk. 

Dette er altså en så stor omveltning, at jeg måtte skrive et langt blogginnlegg om det. Og nå er det levert, samme dag som jeg mottok mobilen.

Ungdom! Dersom deres fremtidige barn en gang skal skrive særemne om da mobilen kom, så send dem til meg på gamlehjemmet. Med skjelvende røst skal jeg slå stokken i gulvet og si: ”Jeg var en av de aller siste!”

Selvsagt tar jeg steget ut. Mobilen er en iPhone 4. For at alle ikke skal være helt fornøyd, har jeg både Facebook, flysimulator, og masse annet tant og fjas på den. 

Nummeret skriver jeg selvsagt ikke her, men det er ettervhert lett å finne. Jeg skal ta imot enhver gratulasjons-SMS som med en tolvårings nyvunnede glede over sin aller første mobil.

Det er greit, jeg kan forsøke -

Det er greit, jeg kan forsøke å blogge. Facebook har gjort dette med meg. Jeg har oppdaget hvordan jeg liker å formidle små ting jeg har på hjertet. Da noen der foreslo at jeg skulle blogge, lå det helt framme i dagen. Det er på tide å avlaste facebookveggen min, og skrive så langt som jeg ønsker.

Men ambivalensen er der. Stadig forvirres jeg av de to ytterpolene. På facebook poster jeg mer enn mange, og ville samtidig være stillere enn de fleste. Jeg liker meg best når jeg kan formidle til de få, og heller indirekte være med å formidle til mange. Men slik er ikke livet lenger. Det er vel tid for å skru av lokket og gi av det jeg har.

Kan hende blir bloggen til tider for nerdete for noen, til tider for kristelig for andre, til tider for kunstnerisk for noen, og igjen for fjollete for andre. Det er bare bra, det. Men jeg er lite glad i å såre folk. Jeg håper først og fremst jeg det kan berike hverdagen for en og annen. Noen av dere vet hvem jeg er. Andre kommer kanskje til, og aner det ikke. Det er helt greit, det passer med ambivalensen. Velkommen til bloggen, og så får vi se hva dette blir!

By the veikro, alle bildene jeg bruker som bakgrunn er tatt av meg selv, de fleste ellers også, om ikke annet er angitt. Jeg valgte "Blogger" sin tjeneste fordi det ser ut som det er rom for bilder. :)