Thanksgiving in Norwegian

(English version of today's blog, to honor this day.)

There is a turkey in my oven. Its weight is over six kilograms. It is an “organic” turkey, from the Hardangerfjord, and therefore quite expensive. It was the only one I could find big enough, even though I was in four stores. Norwegian food stores know all about Halloween, but nothing about Thanksgiving. The answer I got other places I asked, was "not yet". The shortest time I had to defrost the bird, and they said; “not yet”. I guess they had Christmas and New Year in mind, not Thanksgiving. I do not envy Americans in rural norwegian areas, those who need their turkey in November.

So it is Thanksgiving in norwegian today. People in the staff at the bible school where I work, have been “over there”. They have spent one, two, or three years at the bible school in California. Thus, they have experienced Thanksgiving not only in the movies, as the rest of us norwegians, but in real life, at their friends homes. Thanksgiving is said to be a feast just as big as Christmas in the U.S. Children have a week or less off from school, the adults on the day itself, and often the Friday between. They “all" go home, all gather. My colleagues at the bible school wanted to bring this back home. The result is a big Thanksgiving feast today, for the second year in a row. Students, staff, volunteers, contacts, more than 50 souls.

I first said no to prepare a turkey. I thought the challenge was a bit too much. But for so many people a whole little flock of large birds was needed. So I got the call from one of the ladies who told me she had great faith in me. I let myself be persuaded, and she might was very right. I have covered the creature in bacon with toothpicks to keep the bacon at place. A trick I learned at new year, deep at a fjord's end here in Norway. The bacon prevents drying of the large bird the three hours it needs to sit inside, I hope.

I understand my colleagues well. Thanksgiving is really a good thing. Not only the party and the food, but what is celebrated. The big christian holidays in Norway are Christmas and Easter. Jesus' birth, death and resurrection. It would be nice to say thanks too. This celebration points both back to what we've got, and forward to what is to come. Our food stores here in Norway is bothering us about christmas already in october. I guess, with Thanksgiving it would have been autumn leaves and white meat at display instead. We wouldn't have to deal with Christmas marzipan in early autumn then.

I have a day off from work today. I had a little stroll over frozen fields. Peace comes now as frying smell increases in the kitchen, and the daylight fades outside. In about half an hour, the bird sits in the backseat of my car, on its way to town, wrapped in silver paper and the local newspaper. I think it'll be a good experience.

I have received tips from a real American, that the left overs the day after is one of the best things about this. I will try to get me some home tonight.

I’m back from the celebration now, and have brought the remains of my turkey. Proud to do the man's job, to cut the turkeys, side by side with a real Alaskan-norwegian. The evening was really a nice experience. I might consider to keep up a thanksgiving tradition in the future. 

Thank you to the two ladies who had the initiative for this!

Kalkun i ovnen

Det står en kalkun i ovnen. Den veier seks kilo. Den er økologisk, og var ikke bare fugl, men også ganske dyr. Det var den eneste jeg fant stor nok, selv om det var fjerde butikken. Norsk handelstand vet alt om Halloween, men ingenting om thanksgiving. Svaret jeg fikk andre steder jeg spurte, var “ikke ennå”. Korteste tiden jeg kunne handle for å få tint fuglen, og de sa “ikke ennå”. De mente nok jul og nyttår. Jeg misunner ikke amerikanere i norske utkantstrøk, som må ha kalkun i november.

Det er altså thanksgiving på norsk i dag. Mange, både kolleger og folk ellers i bibelskolemiljøet har vært over there. De har gjerne tilbragt ett, to, eller tre år på bibelskole og praksis i California. Dermed har de opplevd thanksgiving ikke bare på film, men i levende live. Der borte er dette en høytid vel så stor som julen for mange. Barna har en uke fri fra skolen, de voksne på selve dagen, og gjerne fredagen imellom. “Alle” reiser hjem, alle samles. Dette ville mine kollegaer ha med seg hjem. Resultatet er en stor thanksgivingfest i dag, for andre året på rad.  Elever, stab, frivillige, kontakter, 50-60 stykker. (forts.)

Jeg sa først nei til å steike. Jeg syntes utfordringen var litt for drøy. Men det trengs en hel liten flokk med store fugler til så mange. Dermed fikk jeg oppringing fra en kvinde som sa hun hadde veldig stor tro på meg. Jeg lot meg overtale, og hun hadde nok rett. Jeg har kledd kreaturet i baconskiver, med tannpirker som feste. Et triks jeg lærte i Sunnfjord. Det forhindrer uttørring av det store fuglen de tre timene den må sitte inne, håper jeg. 

Jeg skjønner mine kolleger godt. Det er fint med thanksgiving. Ikke bare festen og maten, men selve markeringen. De kristne høytidene er julen og påsken i Norge. Jesu fødsel, død og oppstandelse. Det hadde vært fint med takken også. Så peker høsten både bakover på det vi har fått, og fram mot det som skal komme. Butikkene våre maser om jul helt fra oktober. Jeg tipper at med thanksgiving måtte de ha fordelt det litt. Det hadde vært greit med høstblader og hvitt kjøtt i butikkene istedenfor julemarsipan tidlig om høsten. 

Jeg har fri fra jobben i dag. Har hatt en liten rusletur over frosne bøer. Roen senker seg ettersom steikelukta øker her på kjøkkenet og dagslyset svinner utenfor. Om halvannen time befinner fuglen seg i baksetet på vei inn til byen, innpakket i sølvpapir og Bergens Tidene. Jeg tror det blir bra. 

Jeg har fått tips fra en ekte amerikaner at restene dagen etter nesten er det beste. Skal prøve å få med meg litt hjem i kveld.




Kvelden gjennomført. Jeg skar opp kalkunene side ved side med en ekte Alaska-amerikaner... Har skroget av min fugl med meg hjem. Takk til dere to som fikk dette til å skje! :)

Hvor er skrivehanskene mine?

Se for deg at du må ta en pause og gå ut en tur. Foran deg ligger novemberasfalten som kobber i det tidlige kveldslyset. Eller snøfillene danser i januar. Eller svarttrosten legger musikk over grusveien en irrgrønn junidag. Du har sluppet ut av arbeidsplassen og inn i dette. Inspirasjonen kommer tilbake. Der og da, gående langs veien, kan du fortsette å skrive. (forts.)

Jeg har forsøkt å diktere på iphonen, men det blir ikke det samme. Det blir bare løse bruddstykker, ikke virkelig forming av tekst. Skrivehansker ville gjort susen. Teknologien finnes allerede. Det mangler bare at noen lager dem. Jeg skulle sikkert søkt patent på ideen, men jeg tror jeg har annet å bruke livet på. 

Prøv å holde hendene ned langs siden, og tenk at du skriver noe. Da oppdager du at fingrene fremdeles søker bevegelsene på tastaturet. Om du kan “touch-metoden”, riktignok. Hver hånd skriver hver for seg, de behøver ikke ligge sammen på et flatt tastatur. Det holder med små følere i fingertuppene i to separate hansker. For hver bokstav vil den aktuelle fingeren ha en unik vinkel i bevegelsen. Det blir fra 3 til 6 ulike bevegelser for hver fingertupp. Slikt er fullt mulig å kalibrere.

Man ser ikke hva man skriver, sier du? Gjennomsiktige videobriller er for nerdete. Bedre å høre det man skriver. Det finnes skrift-til-tale på norsk. Jeg har kjøpt det som “plug-in” til Mac’n. Den var dyr, men veldig nyttig. Jeg bruker denne talefunksjonen ofte. Enten til egen tekst, eller til annet som jeg heller vil høre enn lese. Noe slikt kunne vært lagt inn i hanskene, med øreplugger opp fra håndleddene. Et enkelt slag på håndbaken, og teksten du skriver blir lest.  

Skrivingen ville sikkert krevd litt øvelse, foruten tekniske justeringer. Men grunnbevegelsene sitter jo allerede i hendene fra Pc’n. Det er bare å overføre dem til en ny situasjon. Bevegelsene som trengs er små. Snart blir de mer som en tanke enn noe du føler at du gjør. 

Flere som har kjent behovet for noe slikt? Friheten og gleden i å skrive der du går. Uten å stoppe opp, uten å flytte blikket, uten å skynde deg hjem for å notere. Dessuten, her er det uante muligheter for nye unnskyldninger når man kommer for sent til et eller annet. “Jeg måtte bare rekalibrere skrivehanskene mine.” 

Å begripe granskog

En ting forstår ikke vestlendingene hos meg. Selv ikke etter at jeg selv så godt som har blitt vestlending. En ting vil for alltid definere at jeg har vokst opp på østlandet. Min lengsel etter granskog. 

Kanskje forståelig at vestlendingene ikke begriper granskogen. Grana de kjenner er fremmed, frekk, grenseløs, tung og drepende. Fremsynte folk ville bygge landet for 50-100 år siden. De valgte en hardfør art, den canadiske sitkagrana. Litt for hardfør. Altfor hardfør. Etter å ha blitt plantet iherdig i et par generasjoner, tok den selv over jobben og gjorde som den ville. Nakne øer og bølgende lyngheier har de siste tiårene blitt omskapt til svart og ugjennomtrengelig skog. Bilveiene der ute har blitt mørke korridorer. Det har blitt en sak for fylke og kommune. Ryddejobben er såvidt i gang. (forts.)

blått hav, den nærmeste åsen var min horisont hele barndommen

Det er annerledes østpå. Der har skogen alltid vært. Der er skogen havet. Den er hav, ikke tykk masse, fordi trærne er av en annen type. Særlig grana er luftigere og lysere en den feite canadieren vestpå. På fjellet har den tilpasset seg tunge vintre. Den er slank og spiss, for at ikke snøen skal få taket på den. Titusen spir mot himmelen. En katedral. Det gir en tredimensjonal effekt som er uslåelig. Særlig når sola står lavt om kvelden, eller midt i det kraftigste sommerlyset. Slik ender barskogen mot høyfjellet. Slanke graner, mer og mer spredt, inntil lyng og dvergbjørk tar over. (forts.)

titusen spir mot himmelen

Men også i lavlandet. Hverken riksvei eller boligfelt greier å overdøve de slake åsene av tredimensjonalitet. En ting er om man kommer utenifra og kan se skjønnheten i dette. Noe annet er det å ha vokst opp med skogene. Blågrønnfargen, tretoppene, og taggete åskammer. Hundretusener trær. Man får lyst til å stryke over skogen med en kjempestor hånd. Bare en eneste gang kjenne sjelen i den som et teppe mot håndflaten. Det er grunn nok for å kjøpe småfly, ta flylappen, og bryte forbudet mot lavtflyving. (forts.)

Vestlendingen har jeg i meg: Jeg liker lukten av salt, nærheten til sjøen, selv når jeg ikke ser den. Det skiftende og temperamentsfulle været, vinden, vannet i lufta. Jeg blir utålmodig uten. Det er ikke bare over femten år vestpå som har gjort det, men mengder av vestlandsblod i årene. Likevel, jeg savner alltid barskogen som jeg vokste opp med. De østnorske slake åsene. Jeg savner å se utover tepper av skog, uendelig overlappende åser. Der har jeg lagt igjen en del av sjelen. 

Salt og skogvidder er nok dobbeltheten som vil følge meg livet ut. 

Delvis skrevet på toget tilbake til Bergen.