Å begripe granskog

En ting forstår ikke vestlendingene hos meg. Selv ikke etter at jeg selv så godt som har blitt vestlending. En ting vil for alltid definere at jeg har vokst opp på østlandet. Min lengsel etter granskog. 

Kanskje forståelig at vestlendingene ikke begriper granskogen. Grana de kjenner er fremmed, frekk, grenseløs, tung og drepende. Fremsynte folk ville bygge landet for 50-100 år siden. De valgte en hardfør art, den canadiske sitkagrana. Litt for hardfør. Altfor hardfør. Etter å ha blitt plantet iherdig i et par generasjoner, tok den selv over jobben og gjorde som den ville. Nakne øer og bølgende lyngheier har de siste tiårene blitt omskapt til svart og ugjennomtrengelig skog. Bilveiene der ute har blitt mørke korridorer. Det har blitt en sak for fylke og kommune. Ryddejobben er såvidt i gang. (forts.)

blått hav, den nærmeste åsen var min horisont hele barndommen

Det er annerledes østpå. Der har skogen alltid vært. Der er skogen havet. Den er hav, ikke tykk masse, fordi trærne er av en annen type. Særlig grana er luftigere og lysere en den feite canadieren vestpå. På fjellet har den tilpasset seg tunge vintre. Den er slank og spiss, for at ikke snøen skal få taket på den. Titusen spir mot himmelen. En katedral. Det gir en tredimensjonal effekt som er uslåelig. Særlig når sola står lavt om kvelden, eller midt i det kraftigste sommerlyset. Slik ender barskogen mot høyfjellet. Slanke graner, mer og mer spredt, inntil lyng og dvergbjørk tar over. (forts.)

titusen spir mot himmelen

Men også i lavlandet. Hverken riksvei eller boligfelt greier å overdøve de slake åsene av tredimensjonalitet. En ting er om man kommer utenifra og kan se skjønnheten i dette. Noe annet er det å ha vokst opp med skogene. Blågrønnfargen, tretoppene, og taggete åskammer. Hundretusener trær. Man får lyst til å stryke over skogen med en kjempestor hånd. Bare en eneste gang kjenne sjelen i den som et teppe mot håndflaten. Det er grunn nok for å kjøpe småfly, ta flylappen, og bryte forbudet mot lavtflyving. (forts.)

Vestlendingen har jeg i meg: Jeg liker lukten av salt, nærheten til sjøen, selv når jeg ikke ser den. Det skiftende og temperamentsfulle været, vinden, vannet i lufta. Jeg blir utålmodig uten. Det er ikke bare over femten år vestpå som har gjort det, men mengder av vestlandsblod i årene. Likevel, jeg savner alltid barskogen som jeg vokste opp med. De østnorske slake åsene. Jeg savner å se utover tepper av skog, uendelig overlappende åser. Der har jeg lagt igjen en del av sjelen. 

Salt og skogvidder er nok dobbeltheten som vil følge meg livet ut. 

Delvis skrevet på toget tilbake til Bergen.