Krigshistorie i en kopp kaffe, gitt i venstre hånd.

En amerikansk jagerflyver befinner seg i Frankrike etter invasjonen på slutten av den andre verdenskrig. Mye av jobben hans består i å skyte på mål på bakken. Han flyr ofte lavt. Ammunisjonen hans er kraftig. Han ser hva den gjør, hvordan folk blir kastet bakover i det de blir truffet. Det er vanskelig for ham, men han mener likevel jobben han gjør er riktig. En gang må han ta en hel kolonne alene, fordi makkerens våpen har låst seg. Det gjelder trolig flere lastebiler fylt med tyske soldater.

På vei hjem fra tokt opplever han plutselig at høyre hånd er lammet. Det er den hånda han holder stikka med. Det blir vanskelig å lande, venstre hånd må egentlig ligge på gasshåndtaket. Men det går. Førligheten i hånden kommer siden tilbake, og han kan fortsette å fly.

Så er krigen over, og flyveren er hjemme hos sin kone i USA. Det hender han våkner badet i svette om natten. Da er det ofte slik at høyre hånd er lammet som den gang. Han og kona står opp. Hun lager kaffe til ham. Hun gir ham koppen i venstre hånd, men sier aldri noe om det.

Dette er omtrent slik jeg husker det gjengitt i en amerikansk programserie om enkeltpersoners erfaringer under den andre verdenskrig. Det er flyveren selv som forteller. Serien gikk for en god tid tilbake, kanskje ca. ett år siden. Jeg blir ikke ferdig med denne historien. Den fortetter så sterkt hva krigen var for mange som deltok, og hva den gjorde med dem. 

Jeg beundrer amerikaneres evne til å fortelle enkle historier om livet. Det såkalte narrative elementet er mye større en del av den allmenne kulturen der borte. Det er i alle fall mitt inntrykk. Man forteller historier i stadig vekk, i mange sammenhenger der vi ikke bruker dem. Det preger politisk språk og populærkultur. Vi kan ha en tendens til å se ned på det, fordi vi ikke forstår historienes viktige funksjon. Her i Europa tror jeg vi er blitt fattigere slik. 

Jeg tror ikke flyveren var noen spesialist i å formidle, jeg antar han var en ”vanlig mann”. Likevel evner han å gi et så fortettet bilde. Han er en del av en forteller-kultur. Vi trenger ikke nødvendigvis bomber, granater og lik for å forstå krigens belastninger for flyveren. Når vi kjenner bakgrunnen, kan det hele reduseres til denne enkle hendelsen. Han våkner om natten, badet i svette. Høyre hånd er midlertidig lammet som den gang. Kona står opp med ham og lager kaffe. Hun gir ham koppen i venstre hånd, men sier ikke noe om det.

Bildet kan stå for seg selv. Men jeg har lyst til å gi noen kommentarer. En slik lammelse flyveren opplevde, lar seg visst vanskelig forklare medisinsk. Man kan ikke lammes bare i en hånd eller fot, sies det. Slikt følger andre mønstre. Likevel er uforklarlige lammelser ikke ukjent. Mange regner med at det er kroppen som gir uttrykk for sterke psykologiske konflikter. Det var med høyre hånd flyveren styrte flyet, og trykket på utløseren. 

Kona viser fortielsens omsorg for sin mann. Hun nevner aldri det unevnelige, men viser at hun vet. I dag er det lett å si at de skulle ”snakket om det”. Og aller helst at mannen skulle fått hjelp andre steder for sine opplevelser. Vårt eget land var fullt av krigsseilere etter krigen, som aldri fikk det. Mange som kanskje kunne ha vært hjulpet, bukket under. Vi vet nå hvor viktig det er å behandle traumer. Men vi kan kanskje forstå hvorfor det ikke skjedde.

Det som hadde hendt, var for digert, for voldsomt, for farlig å dvele med. Bare denne ene flyverens opplevelser var for mye. Hele hærer av menn og kvinner bar på lignende og værre traumer. I Europa og andre steder kom de hjem til familier som også var traumatisert. Man så ikke annen løsning enn å slå kollektiv strek over det som var for stort til å bæres. Livet måtte videre. Det preget kanskje en hel etterkrigstid. Det er ikke mer enn to-tre generasjoner siden. 

Krigsfilmer fra kort etter krigen synes jeg er lite interessante. De virker mekaniske og kalde, mangler ofte innlevelse i hva som egentlig foregikk. Først krigens barnebarn er i stand til å skildre traumene på nært hold, slik som i serien ”Band of Brothers”. Men da gjerne i samarbeid med aldrende veteraner som endelig har avstand nok til å komme nær egne erfaringer. Vi mennesker er tøyelige, vi kan tåle svært mye, men da må også forsvarsmekanismene slå inn. 

Den lille hendelsen med koppen har festet seg, fordi den fanger så mange fasetter. Det gjelder både krigshistorie og mennesker. Den er et eksempel på svært god historiefortelling fra den som selv sitter med opplevelsene. I fjernsynsserien serverer flyveren sine opplevelser fra slagmarken med rene ord. Men det skjer i en slags fortrolighet med seerne over femti år senere. De to på kjøkkenet med kaffekoppen representerer kanskje mer hvordan mange levde med opplevelsene. 

Krigen bare forsterker reaksjoner som også ellers kan være i funksjon. Jeg kjenner det igjen fra vestlandshistoriene jeg vokste opp med, om skipsforlis og desslike. Historiene gjaldt ikke min aller nærmeste slekt, men de var en del av kystkulturen. Dobbeltheten i å tie og nevne, forbigå og behandle. Det store og voldsomme rommes i en slags blyghet. Det får plass i en kopp på et kjøkken. 

Han våkner om natten badet i svette. Krigen er slutt, men høyre hånd er midlertidig lammet som den gang. Hun står opp med ham og lager kaffe. Hun gir ham koppen i venstre hånd, men sier aldri noe om det.