Norge i farger, fra 1910!

Kjøpte en fantastisk bok i går. Norge i farger, slik det så ut i 1910. Ja, 1910! Ikke klar over at det fantes fargebilder så tidlig? Nei, det gjorde knapt det. Det var omtrent da den første brukbare teknikken for fargebilder ble vanlig. 

Kornene i potetmel(!) ble farget i basisfargene rødt, grønt og blått, og fordelt jevnt utover en fotoplate. Filmen ble fremkalt som et lysbilde, og med fargemosaikken fremdeles intakt, ble det som et fargelysbilde. 

Det var en dyr og krevende teknikk. Motivene og kameraet måtte stå i ro, og fotografen måtte vite hva han drev med. Så det er få slike bilder, men mange nok. Google “autochrome” og se f.eks. russland fra tiden før revolusjonen, i farger! 

Det finnes fargebilder fra Norge litt før dette. Men denne boken gjengir trolig den første store samlingen av fargebilder fra Norge. En eksentrisk franskmann hadde funnet sitt livsverk. Han ville reise jorden rundt og dokumentere hvordan “jordens overflate” så ut ved starten av et nytt århundre. 

Det skjedde i en blanding av idealisme og pessimisme. Han ville vise hvordan verden var før globalisering og modernisering fjernet folkene fra deres opprinnelige levemåte, og før krigene for alvor ødela verden. 

1910 er veldig lenge siden. Det meste som har gjort landet og verden til det vi kjenner i dag, har skjedd siden. Samtidig er det ikke lenge siden. Min morfar ble født i 1891, han var 19 år da disse bildene ble tatt. Denne blandingen av nært og fjernt blir jeg aldri ferdig med. 

Det finnes masse svart-hvitt-bilder fra samme periode. Men med fargebildene dumper jeg rett inn i øyeblikket, som f.eks. bildet fra en fjell-støl. Kveldslyset ligger klart og gulaktig over det steinete landskapet, slik det er umulig å beskrive uten å se det, - eller gjennom et fargebilde. De første bildene av kveldslyset i fjellet, lenge før noen har tenkt at fargebilder var mulig…

Landet virker sprøtt og skjørt når det kommer så nært. Ingen asfalt, lite av vår tids infrastruktur, stort sett trebygninger. Masse tegn på manuelt arbeid, høystakker så langt øyet kan se. Blir ikke helt klok på det, er det nært eller fjernt? I alle fall er det 101 år siden. 

"Kringsatt av fiender, gå inn i din tid..."

Norge har opplevd uvirkelige dager. Reaksjonene på det som har skjedd har for mange også vært uvirkelige. Den utenlandske pressen skriver om det. Jeg ønsker å si litt om dette med utgangspunkt i en sang som har blitt sentral de siste dagene. Sangen ble brukt i minnegudstjenesten i Oslo Domkirke. Og den ble brukt under den spontane rose-aksjonen i Oslo mandag, med ca. 200 000 mennesker tilstede.

Sangen er egentlig et dikt, tonene kom først på femtitallet. Diktet ble skrevet i 1936, og begynner med ordene “Kringsatt av fiender”. Ordene er sterke, men for dem som fulgte med på hva som skjedde i Europa den tiden, var de høyst reelle. Nordahl Grieg skrev dette diktet “Til Ungdommen”. Det var bestilt til semesteråpningen for Universitetet i Oslo det året.

En umenneskelig ideologi var på full fremmarsj i Europa. Mange var urolige og redde, med god grunn. Det var ikke bare liv og landegrenser som var truet. De som hadde satt seg inn i hva nazismen stod for, visste hva som truet. Det stod om de kjæreste og mest grunnleggende verdiene ved det å være menneske. Og det lå en ustoppelig militærmakt bak.

Under fire år senere var Norge invadert. Et par år videre var store deler av verden underlagt nazismen og tilhørende ideologier. De som befant seg midt i begivenhetene visste ikke hvordan det ville ende. “Kringsatt av fiender, gå inn i din tid…”

Norge var raskt overvunnet militært. Men de nye makthaverne møtte uventet motstand på andre måter. “Her er ditt vern mot vold, her ditt sverd, troen på livet vårt, menneskets verd!” Okkupasjonsmakten ønsket å gjennomsyre samfunnet med et helt annet syn på mennesket og verden. De ville ta i skole barna, kirken, næringslivet og ungdommen. Det lyktes ikke.

Modig, og uten å vite konsekvensene, nektet både prester og lærere å stille seg under det nye styret. Senere ble “arbeidstjenesten” for ungdom effektivt stoppet. Den mektige okkupasjonsmakten hadde flere planer, men måtte gi seg. Vold var ikke nok for å prege sinnene. Et minimum av lojalitet fra folket var tross alt nødvendig for å kunne tvinge det.

Det er spesielt at diktet ble skrevet i 1936, som en mobilisering for det som skulle komme. Men vi skal vel ikke tro at det var slike dikt alene som skapte holdningene. Nordahl Grieg appellerte bare til noe som allerede lå i folket.

Jeg har lenge vært glad i diktet. Samtidig har det hatt en smak av en annen tid, av nikkers og vindjakker. Dramatikken og de store ordene i tilhørte krigsgenerasjonens kamp, en verden i grovkornede svarthvitt-bilder fra en annen tid. Da alt stod på spill. Men så, søndag 24. juli 2011, fra minnegudstjenesten i Oslo Domkirke, hørte jeg diktet på en ny måte. Plutselig hadde det full aktualitet igjen.

Ofrene på Utøya stod overfor én mann, ikke en hel krigsmakt. Men redslene denne ene terroristen forårsaket står ikke tilbake fra det mange opplevde på Nordahl Griegs tid. I sitt såkalte “manifest” har drapsmannen i klartekst satt moral og menneskeverd til side for å oppnå sine mål. Og så tragisk viste han det i grusom praksis. Det angriper selve grunnfjellet av hva vi står for.

Bildet er nok ikke entydig. For mange bærer nok i seg et ønske om hevn. Det er naturlige følelser for dem som er rammet mest. Men det lyder likevel ganske unisont fra høy og lav i Norge: “Vi vil ikke hate!” Hvorfor skjer dette? Er det noe vi tar oss sammen til? Nei, det ville vært umulig. Under en slik enorm belastning kommer det som bor i oss fram. Ønsket om ikke å hate må være noe vi allerede eide før tragedien inntraff. Nordahl Grieg sier det i diktet:
“Den som med høyre arm
bærer en byrde
dyr og umistelig
kan ikke myrde.”

Vi bærer noe i vår høyre arm som vi ikke vil miste. En situasjon som roper på hat og hevn er ikke nok for å endre på det. Skatten vi bærer er altfor dyrebar til at vi vil slippe den for å hate. Det vi har i høyre armen formuleres av politikere og andre som et demokratisk og åpent samfunn. Og enda dypere i kronprinsens ubluferdige ord - kjærligheten.

Jeg skal innrømme at jeg ikke har trodd fullt så godt om folket vårt. Jeg har følt at oljepengene har drenert oss for karakter og sunnhet, gjort oss kravstore og egoistiske. På det jevne snakker media ofte om hvor likegyldige vi har blitt. Men terroristen har forårsaket en ryggmargsrefleks i folket vårt, så kraftig at det er umulig å ta feil av den. Jeg må tro på nytt om hva vi bærer i høyre arm.

I siste verset av diktet plasser Nordahl Grieg et barn på armen vår; “som om vi bar et barn, varsomt på armen”. Et barn er grunnleggende en gave. Noe vi har blitt gitt. En ufattelig rik og samtidig skjør gave. La oss ikke bli selvgode hvis vår reaksjon virkelig er sann. Men la oss se på den som en gave. Vi er betrodd et barn på armen, derfor må vi hegne om varmen, derfor kan vi ikke myrde.

Alt etter ståsted er det mange tolkninger av hvorfor vi bærer denne skatten. For meg er det naturlig å se tilbake på mannen som holdt den berømmelige bergprekenen. Han forkynte ekte kjærlighet. Ekte kjærlighet i denne verden har alltid i seg nåde. Den må alltid velge bort hat, fordi hat og hevn har så mange gode grunner. Det var ikke lettvinte saker, mannen fra Nasaret døde for det.

Gjennom hundreårene har kristentroen sterkt preget vår kultur. I dag er det mange som har tatt avstand, men likevel ligger det dype spor igjen, kanskje langt dypere enn vi forstår. Selvsagt har ikke kristendommen monopol på kjærligheten. Mange har helt andre bilder av hva kristendommen representerer. Men dette er sporet jeg ser. Dette som har skjedd i oss, kan vi ikke hente fra oss selv.

Det blir viktig for oss hva vi gir videre, ikke minst til den oppvoksende slekt. Ungdommen på Utøya er et så sterkt vitnesbyrd om hva dette betyr. Styrken, motet og omsorgen de utviste under grusomhetene. Drapsmannen er et grelt vitnesbyrd om det motsatte. Kronprinsen sa det slik: “Etter 22. juli kan vi aldri igjen tillate oss å tenke at våre meninger og holdninger er uten betydning. Vi må møte hver dag, rustet til kamp for det frie og åpne samfunnet vi er så glad i.” For meg er barnet på armen bildet. Jeg ser for meg et sovende barn som skal legges i armen til de unge. Like dyrebart og varsomt. Da kan målet aldri hellige midlet.

a wild goose chase

Snakket med en walisisk prest i helgen, og fikk der en av de kjedelige realitetsorienteringene som følger med livet. Det gjelder det populære uttrykket "Wild Goose", om den gamle keltiske spiritualiteten.

En historie jeg har lest om opprinnelsen for uttrykket går slik, og jeg har dessverre spredd den videre: På keltisk tid hadde de ikke duer. Dermed måtte de finne en annen fugl som symbol for Den Hellige Ånd som senket seg over Jesus da han ble døpt av døperen Johannes. Valget falt på gåsen. 

Dermed oppstod uttrykket vill-gås som et kraftfullt uttrykk for den friske åndeligheten hos kelterne. De som satte seg i skinnbåter og lot det stå til, bl.a. til Selje på norskekysten. Se for deg en vindfull morgen et sted på andre siden av Nordsjøen. En flokk gjess løper noen raske skritt langs bakken og tar av. Med sterke vingeslag halser de mot øst, og forsvinner snart i det gule morgenlyset.

Men i følge min keltiske venn er "Wild Goose" ikke gammelt keltisk. Iona-bevegelsen er en nåtids-bevegelse som henter inspirasjon fra det man mener er det opprinnelige keltiske. Grunnleggeren av det moderne Iona-fellesskapet på historisk grunn, tok i bruk uttrykket.

Men han er ikke opphavet for opprinnelseshistorien om duen og gåsen. Jeg har alltid hatt en liten uro for den forklaringen: Hvorfor i all verden skulle de ikke ha duer på de britiske øyene på 5-600-tallet? Typisk eksempel på at når en historie er god nok, er det likevel vanskelig å gi slipp på den. Mange år etter, har jeg liten peilig på hvor jeg først leste det.

Selve uttrykket "wild goose" kunne jo vært gammelt. Googler man rundt på nettet, slås det enkelt og greit fast at dette er et originalt uttrykk fra den tiden. Jeg er nok ikke alene om å ikke ha sjekket kildene. Det er så massivt at jeg nesten lurer på om den walisiske presten har rett. Men han har studert sitt eget folks historie, og var sikker i sin sak. Jeg har ikke grunn til å tvile på ham.

Men ifølge samme walisiske prest finnes et annet symbol hos Kelterne. Og dette skal være autentisk for Den Hellige Ånd hos dem: Sommerfuglen! Ikke så verst bilde det heller. Flere som tenker på filmen Avatar, og hovedpersonen der som ble anerkjent av lette flyvende frø?

Et raskt søk på nettet avslører at uttrykket "a wild goose chase" var noe Shakespeare befestet i det engelske språket, i selveste Romeo og Juliet. På norsk kan vi gjøre det om til; "like nytteløst som å løpe etter en villgås for å fange den". Er det her "det keltiske" uttrykket er hentet fra? I tilfelle har det fått nytt innhold. Som kristne tror vi at vi har Den Hellige Ånd. Vi er bolig for noe som ingen kan fange. Jesus sier: "Vinden blåser dit den vil, du hører den suse, men vet ikke hvor den kommer fra" (Johannes 3).

Villgås-uttrykket er uansett godt, vi behøver ikke hive det vekk. Om det er nytt, behøver det ikke være mindre relevant. Det må være en grunn for at uttrykket har blitt så populært. Det beskriver noe vi kan kjenne igjen. Villskapen, kraften og friheten som kan følge med Den Hellige Ånds virkning. Det handler vel mer om å være etterrettelig om en gammel del av kirkehistorien som vi ikke kjenner så mye til.