"Kringsatt av fiender, gå inn i din tid..."

Norge har opplevd uvirkelige dager. Reaksjonene på det som har skjedd har for mange også vært uvirkelige. Den utenlandske pressen skriver om det. Jeg ønsker å si litt om dette med utgangspunkt i en sang som har blitt sentral de siste dagene. Sangen ble brukt i minnegudstjenesten i Oslo Domkirke. Og den ble brukt under den spontane rose-aksjonen i Oslo mandag, med ca. 200 000 mennesker tilstede.

Sangen er egentlig et dikt, tonene kom først på femtitallet. Diktet ble skrevet i 1936, og begynner med ordene “Kringsatt av fiender”. Ordene er sterke, men for dem som fulgte med på hva som skjedde i Europa den tiden, var de høyst reelle. Nordahl Grieg skrev dette diktet “Til Ungdommen”. Det var bestilt til semesteråpningen for Universitetet i Oslo det året.

En umenneskelig ideologi var på full fremmarsj i Europa. Mange var urolige og redde, med god grunn. Det var ikke bare liv og landegrenser som var truet. De som hadde satt seg inn i hva nazismen stod for, visste hva som truet. Det stod om de kjæreste og mest grunnleggende verdiene ved det å være menneske. Og det lå en ustoppelig militærmakt bak.

Under fire år senere var Norge invadert. Et par år videre var store deler av verden underlagt nazismen og tilhørende ideologier. De som befant seg midt i begivenhetene visste ikke hvordan det ville ende. “Kringsatt av fiender, gå inn i din tid…”

Norge var raskt overvunnet militært. Men de nye makthaverne møtte uventet motstand på andre måter. “Her er ditt vern mot vold, her ditt sverd, troen på livet vårt, menneskets verd!” Okkupasjonsmakten ønsket å gjennomsyre samfunnet med et helt annet syn på mennesket og verden. De ville ta i skole barna, kirken, næringslivet og ungdommen. Det lyktes ikke.

Modig, og uten å vite konsekvensene, nektet både prester og lærere å stille seg under det nye styret. Senere ble “arbeidstjenesten” for ungdom effektivt stoppet. Den mektige okkupasjonsmakten hadde flere planer, men måtte gi seg. Vold var ikke nok for å prege sinnene. Et minimum av lojalitet fra folket var tross alt nødvendig for å kunne tvinge det.

Det er spesielt at diktet ble skrevet i 1936, som en mobilisering for det som skulle komme. Men vi skal vel ikke tro at det var slike dikt alene som skapte holdningene. Nordahl Grieg appellerte bare til noe som allerede lå i folket.

Jeg har lenge vært glad i diktet. Samtidig har det hatt en smak av en annen tid, av nikkers og vindjakker. Dramatikken og de store ordene i tilhørte krigsgenerasjonens kamp, en verden i grovkornede svarthvitt-bilder fra en annen tid. Da alt stod på spill. Men så, søndag 24. juli 2011, fra minnegudstjenesten i Oslo Domkirke, hørte jeg diktet på en ny måte. Plutselig hadde det full aktualitet igjen.

Ofrene på Utøya stod overfor én mann, ikke en hel krigsmakt. Men redslene denne ene terroristen forårsaket står ikke tilbake fra det mange opplevde på Nordahl Griegs tid. I sitt såkalte “manifest” har drapsmannen i klartekst satt moral og menneskeverd til side for å oppnå sine mål. Og så tragisk viste han det i grusom praksis. Det angriper selve grunnfjellet av hva vi står for.

Bildet er nok ikke entydig. For mange bærer nok i seg et ønske om hevn. Det er naturlige følelser for dem som er rammet mest. Men det lyder likevel ganske unisont fra høy og lav i Norge: “Vi vil ikke hate!” Hvorfor skjer dette? Er det noe vi tar oss sammen til? Nei, det ville vært umulig. Under en slik enorm belastning kommer det som bor i oss fram. Ønsket om ikke å hate må være noe vi allerede eide før tragedien inntraff. Nordahl Grieg sier det i diktet:
“Den som med høyre arm
bærer en byrde
dyr og umistelig
kan ikke myrde.”

Vi bærer noe i vår høyre arm som vi ikke vil miste. En situasjon som roper på hat og hevn er ikke nok for å endre på det. Skatten vi bærer er altfor dyrebar til at vi vil slippe den for å hate. Det vi har i høyre armen formuleres av politikere og andre som et demokratisk og åpent samfunn. Og enda dypere i kronprinsens ubluferdige ord - kjærligheten.

Jeg skal innrømme at jeg ikke har trodd fullt så godt om folket vårt. Jeg har følt at oljepengene har drenert oss for karakter og sunnhet, gjort oss kravstore og egoistiske. På det jevne snakker media ofte om hvor likegyldige vi har blitt. Men terroristen har forårsaket en ryggmargsrefleks i folket vårt, så kraftig at det er umulig å ta feil av den. Jeg må tro på nytt om hva vi bærer i høyre arm.

I siste verset av diktet plasser Nordahl Grieg et barn på armen vår; “som om vi bar et barn, varsomt på armen”. Et barn er grunnleggende en gave. Noe vi har blitt gitt. En ufattelig rik og samtidig skjør gave. La oss ikke bli selvgode hvis vår reaksjon virkelig er sann. Men la oss se på den som en gave. Vi er betrodd et barn på armen, derfor må vi hegne om varmen, derfor kan vi ikke myrde.

Alt etter ståsted er det mange tolkninger av hvorfor vi bærer denne skatten. For meg er det naturlig å se tilbake på mannen som holdt den berømmelige bergprekenen. Han forkynte ekte kjærlighet. Ekte kjærlighet i denne verden har alltid i seg nåde. Den må alltid velge bort hat, fordi hat og hevn har så mange gode grunner. Det var ikke lettvinte saker, mannen fra Nasaret døde for det.

Gjennom hundreårene har kristentroen sterkt preget vår kultur. I dag er det mange som har tatt avstand, men likevel ligger det dype spor igjen, kanskje langt dypere enn vi forstår. Selvsagt har ikke kristendommen monopol på kjærligheten. Mange har helt andre bilder av hva kristendommen representerer. Men dette er sporet jeg ser. Dette som har skjedd i oss, kan vi ikke hente fra oss selv.

Det blir viktig for oss hva vi gir videre, ikke minst til den oppvoksende slekt. Ungdommen på Utøya er et så sterkt vitnesbyrd om hva dette betyr. Styrken, motet og omsorgen de utviste under grusomhetene. Drapsmannen er et grelt vitnesbyrd om det motsatte. Kronprinsen sa det slik: “Etter 22. juli kan vi aldri igjen tillate oss å tenke at våre meninger og holdninger er uten betydning. Vi må møte hver dag, rustet til kamp for det frie og åpne samfunnet vi er så glad i.” For meg er barnet på armen bildet. Jeg ser for meg et sovende barn som skal legges i armen til de unge. Like dyrebart og varsomt. Da kan målet aldri hellige midlet.