Nå må ingen bli sjokkert

Nå må ingen av dere som kjenner meg bli sjokkert. Jeg har kjøpt meg mobil.

Hordamuseet skulle hatt en høyttaler i teak høyt oppe på veggen. Der skulle den samme setningen lydd om og om igjen. Med en litt gammelmodig stemme skulle noen si: ”Ja, jeg var ute, jeg ser du har ringt.” Til nå har jeg vært en av de siste som virkelig kunne si det. Telefon var noe som stod inne på et bord, med ledning i veggen. Når jeg gikk ut av huset, var telefonen inne og, jeg ute. Og så kunne jeg komme inn igjen, og si akkurat den setningen. 

”Du kan jo bare slå den av,” har dere sagt. Det er ikke det samme. En avslått mobil er kun et tynt lokk for enden av en lang trakt. Ikke at jeg er konsekvent, med Mac’n er jeg jo online hele dagen. Men utenfor huset var jeg i alle fall ute. Hvem kan stå der dypt inne i skogen og se det bleke høstlyset speile seg i en vanndråpe, og så ringer lommen? Det var min bekymring. (tekst forts.)

Typisk sted hvor lommen plutselig kunne ringt.

Jeg er glad i folk, for all del. Og glad i å prate, det vet dere som kjenner meg. Men kan hende er jeg er yrkesskadd, etter to år på retreatsenter. Da må jeg slå over i mer åndelige termer, men mener jeg fremdeles snakker om mennesket... Et retreatsenter er et sted hvor vi la til rette for menneskers møte med Gud, i stillheten. En av de viktigste måtene å legge til rette på, var noe så enkelt som dagsrytme. ”Bare følg dagsrytmen vi har her, så blir du velsignet,” sa vi til gjestene. Og det ble de. 

Det var tider for å gå til ro, tid for å være i kapellet, tid for å spise, tid for å være helt stille, tid for å prate sammen, tid for kapellet igjen. Rammen var fast, men den gav frihet. Ikke minst gav den de vekslingene som er så fundamentale for livet. Det gav hvile til samling om den viktigste. Vi visste at ting ikke ble bedre av å vare og vare. Hele dagens rytme var en gudstjeneste, derfor var samlingene i kapellet oftest korte. Maten var enkel, rytmen var god. Tekstene vi leste, var om Menneskesønnen Jesus som også spiste, sov, talte, tiet, helbredet, og trakk seg unna for å be. 

En munk ble visst en gang spurt hva det var som gav han fred i livet. 

-Jo, når jeg ligger, så ligger jeg. Når jeg sitter, så sitter jeg. Når jeg står, så står jeg. Og når jeg går, så går jeg.

-Det gjør jo vi og, sa de som spurte.

-Nei, det gjør dere ikke. Når dere ligger, så sitter dere. Når dere sitter, så står dere. Når dere står så går dere. Og når dere går, så løper dere.

 Selvsagt er det ille å legge slike byrder på en stakkars liten mobiltelefon. Men det ble nærmest en symbolsak. Skulle den gode vekslingen mellom inne og ute oppløses, så ville noe stort og viktig utvannes. Jeg følte det nærmest slik. Med mobil kunne jeg jo til enhver tid både nå og nås. Fra min egen lomme. 

Det var det som var så fundamentalt. Fra din lomme, hvor enn du står og går. Høstløv eller ikke, stjernehimmel eller gulvbelegg, vanndråpe eller oppvaskbenk, buss eller Opel, kompis-sofa eller sykkel, gate eller kafé. Nei, jeg fikset ikke den tanken. Ingen tydelig veksling. Ingen ute eller inne. Og ingen ekte ensomhet, hva skjedde da med samværet? 

Dette var nok ikke min eneste grunn til ikke å kjøpe mobil. Men den var en av de viktigste, og dessuten den mest interessante å skrive om. Dere som kjenner meg vet at jeg siste årene har hatt et ganske stillesittende liv. Det har vært lett å nå meg gjennom ledningen i veggen. Nå endrer livet seg, ny praksis, nye folk, avtaler på farten. 

SMS-språket er en stor del av dagligtalen. Det kan være et ganske stort gap mellom telefonsamtalen og SMS’en. I mange situasjoner for stort. Mail er på vei ut når det gjelder den raske kommunikasjonen, for mange. Greit å kunne språket, særlig med kolleger, elever, nye kontakter, ting som må avtales fort. Busser som ikke gikk som de skulle. Uansett hva som skjer videre, jeg er på farten igjen i et liv som har endret seg. 

For ordens skyld. Ingen av dere har klart å overtale meg. Nei det har dere ikke klart! Tror jeg. Det var rett og slett tid for det. Forkynnerens bok sier det, at så mangt har sin faste tid, og nevner selv det å kaste stein. Det var ikke tid for mobil, nå er det absolutt det. Ja, nå vil jeg ha det, nå passer det. Til syvende og sist er mobilen kanskje bare en del av oss, ikke noe mer eller mindre. En ”avatar”, og det er fint. Men først nå er jeg der. Tror jeg. Vel, sikker er jeg ikke, jeg får se hvordan den ligger i lommen.

Det er femten år siden første gang det kunne vært naturlig for meg å ha mobil. Da kom jeg til byen, og  de første månedene hadde jeg ikke tilgang til egen telefon. Femten år, er lenge, det. Siste ti årene har jeg vært mer og mer en sjelden art. Det lille stoppet i samtalen mellom min bekjennelse og ”…har du ikke mobil altså?”, har bare økt. Til slutt har selv eldre mennesker antydet at å ikke ha mobil strider mot god skikk og bruk. 

Dette er altså en så stor omveltning, at jeg måtte skrive et langt blogginnlegg om det. Og nå er det levert, samme dag som jeg mottok mobilen.

Ungdom! Dersom deres fremtidige barn en gang skal skrive særemne om da mobilen kom, så send dem til meg på gamlehjemmet. Med skjelvende røst skal jeg slå stokken i gulvet og si: ”Jeg var en av de aller siste!”

Selvsagt tar jeg steget ut. Mobilen er en iPhone 4. For at alle ikke skal være helt fornøyd, har jeg både Facebook, flysimulator, og masse annet tant og fjas på den. 

Nummeret skriver jeg selvsagt ikke her, men det er ettervhert lett å finne. Jeg skal ta imot enhver gratulasjons-SMS som med en tolvårings nyvunnede glede over sin aller første mobil.