Hvor er skrivehanskene mine?

Se for deg at du må ta en pause og gå ut en tur. Foran deg ligger novemberasfalten som kobber i det tidlige kveldslyset. Eller snøfillene danser i januar. Eller svarttrosten legger musikk over grusveien en irrgrønn junidag. Du har sluppet ut av arbeidsplassen og inn i dette. Inspirasjonen kommer tilbake. Der og da, gående langs veien, kan du fortsette å skrive. (forts.)

Jeg har forsøkt å diktere på iphonen, men det blir ikke det samme. Det blir bare løse bruddstykker, ikke virkelig forming av tekst. Skrivehansker ville gjort susen. Teknologien finnes allerede. Det mangler bare at noen lager dem. Jeg skulle sikkert søkt patent på ideen, men jeg tror jeg har annet å bruke livet på. 

Prøv å holde hendene ned langs siden, og tenk at du skriver noe. Da oppdager du at fingrene fremdeles søker bevegelsene på tastaturet. Om du kan “touch-metoden”, riktignok. Hver hånd skriver hver for seg, de behøver ikke ligge sammen på et flatt tastatur. Det holder med små følere i fingertuppene i to separate hansker. For hver bokstav vil den aktuelle fingeren ha en unik vinkel i bevegelsen. Det blir fra 3 til 6 ulike bevegelser for hver fingertupp. Slikt er fullt mulig å kalibrere.

Man ser ikke hva man skriver, sier du? Gjennomsiktige videobriller er for nerdete. Bedre å høre det man skriver. Det finnes skrift-til-tale på norsk. Jeg har kjøpt det som “plug-in” til Mac’n. Den var dyr, men veldig nyttig. Jeg bruker denne talefunksjonen ofte. Enten til egen tekst, eller til annet som jeg heller vil høre enn lese. Noe slikt kunne vært lagt inn i hanskene, med øreplugger opp fra håndleddene. Et enkelt slag på håndbaken, og teksten du skriver blir lest.  

Skrivingen ville sikkert krevd litt øvelse, foruten tekniske justeringer. Men grunnbevegelsene sitter jo allerede i hendene fra Pc’n. Det er bare å overføre dem til en ny situasjon. Bevegelsene som trengs er små. Snart blir de mer som en tanke enn noe du føler at du gjør. 

Flere som har kjent behovet for noe slikt? Friheten og gleden i å skrive der du går. Uten å stoppe opp, uten å flytte blikket, uten å skynde deg hjem for å notere. Dessuten, her er det uante muligheter for nye unnskyldninger når man kommer for sent til et eller annet. “Jeg måtte bare rekalibrere skrivehanskene mine.”