Kronikk om Rosenius, Dagen 7. oktober 2011

Rosenius og evangeliet

Sverre H. Skilbreid, kronikk i Dagen 7. oktober 2011

På bakgrunn av at jeg har arbeidet med en masteravhandling om Carl Olof Rosenius (1816-1868), er jeg bedt om å skrive denne kronikken. Ønsket var at jeg skulle si noe om Rosenius med tanke på dagens kirkelandskap. Nødvendigvis blir det også noe om Luther. Dette fordi jeg mener han er helt sentral hos Rosenius. Men viktigst for meg er hverken Luther eller Rosenius. Jeg ønsker du skal sitte igjen med deres store tema; evangeliet.

liten matpakke eller stort hus

Når jeg underviser om evangeliet, liker jeg å si: Evangeliet er ikke en liten matpakke du har nederst i sekken. Det er et stort hus, med mange rom, trapper, stue og kjøkken.

Det blir så lett den lille matpakken. Vi har det med å tenke at evangeliet er noe vi skal gå videre fra. Vi skal jo inn i tjenesten, og inn i en dypere erfaring av Gud. Så skrumper evangeliet for oss. Vi finner kanskje pakken igjen når sulten tar tak, men den er blitt gammel og virker uspiselig. 

en ødeleggende polarisering

Det finnes flere grunner for at evangeliet kan skrumpe for oss. Ofte er det gjort til part i en ødeleggende polarisering. Når Luther er nevnt, aner kanskje flere hvilken polarisering jeg snakker om. Andre kjenner seg kanskje ikke igjen i dette, og godt er det. Jeg understreker at jeg skildrer vrengebilder og ikke nødvendigvis hvordan det er.

Vrengebildet av ”lutherdom” er gjerne en kald, relasjonsløs rettsal. Man blir erklært rettferdig av en dommer med en ansiktsløs mine. Så ønsker dommeren på gjensyn i Himmelen og går hjem til middag. Vi står igjen alene. Ikke rart at mange føler de må bort fra slikt for å finne Faderens armer. 

På den andre siden kan det være vrengebilder av nyere karismatiske sammenhenger. Over tid er det ikke uvanlig at mange opplever stress og kav i Gudsrelasjonen. Evangeliet som livet og tilbedelsen skulle springe ut fra ble ofte for utydelig. Da er det lett å tenke at det er noe galt med å søke Åndens fylde eller gaver.  

Så føler mange at de må velge, relasjon eller evangelium. Man velger, først det ene, så det andre, og så det ene igjen. For det er noe som ikke går opp.

Dessverre har denne polariseringen hatt en parallell i over åtti år innenfor bibelteologien. Man erklærte at hovedsaken hos Paulus slett ikke var synd-nåde. Hovedsaken var relasjonen, ”det deltagende” - å være i Kristus. Relasjonen til Kristus er viktig. Men for å holde fram det ene, hadde man altså behov for å skyve bort det andre.

Disse teologene har heldigvis fått gode motsvar. Og mange vet det dypt i hjertet, uten å ha løftet en eneste teologisk bok: Det går ikke an å lage en slik motsetning. Relasjon og nåde er to sider av samme sak. Ett og samme bibelord må rives fra hverandre, om det skal være mulig å dele mellom de to. De forutsetter hverandre. Og enda mer: Kristus kan ikke deles opp, han er en person. 

Kristus kan ikke deles opp

Jeg skal innrømme at jeg selv hadde noen vrengebilder av ”lutherdom” da jeg begynte å lese Rosenius. Men ganske fort møtte jeg en forkynnelse som var helt anderledes. Jeg lurte på hvorfor. Var det vekkelsens Ånd og kraft fra den gangen? Eller var det også noe med selve teologien?

Videre undersøkelser og til slutt masteravhandlingen førte meg til Luther selv. Det er ikke et mål for meg å forsvare Luther og Rosenius i ett og alt. Men jeg ønsker å vise en annen side enn vrengebildene. Luther er ikke alltid Luther. Mange har tolket og bygget videre på hans tanker. Melanchthon er en av dem. Ofte har disse videreføringene ført til en umerkelig oppdeling av ting som ikke kan deles. Det truer dypest sett kraften i evangeliet. 

I mine øyne var Luther i positivt sjokk - over å få se hvem Jesus virkelig er: Jesus var ikke ”dommer og bøddel” men frelser. Hele resten av livet bruker han på å forsvare at Kristus må forbli fullstendig en frelser. Nesten bare nåde er ikke nok. For da blir Jesus igjen ”dommer og bøddel”, lyset slukkes og håpet forsvinner. Luther måtte ha hele Kristus. 

Det var en forutsetning for Luther at Jesus er en person. Ellers ville hans teologi falt fra hverandre. Det er nemlig Kristus selv som fyller den troende, ikke en løsrevet teoretisk rettferdighetserklæring. Hvis Kristus virkelig er rettferdigheten, må han være like nær den troende som den troende selv. Å lage motsetning mellom Jesu person og den rettferdigheten han gir, er like utenkelig for Luther som hos Paulus. 

en radikal døråpner

Dette er arven Rosenius førte videre. Rosenius hadde sterke sjelesørgeriske evner. Han levde i en samtid med levende pietisme, som la vekt på liv og varme. Likevel har jeg provosert i avhandlingen ved å ikke la pietismen være forklaringen. Det sterke relasjonspreget i den frigjørende nådeforkynnelsen tilskriver jeg arven fra Luther. Et fulltonet evangelium er relasjon. 

Det går en historie om en predikant som ble oppsøkt av en trengende sjel. Predikanten hadde ikke tid. ”Gå og les Rosenius!” sa han. Det ligger implisitt i historien at mannen fikk hjelp. Var det fordi Rosenius var så god til å trøste, eller hadde råd om alle slags ting? Rosenius skriver side opp og side ned om evangeliet. 

Et evangelium uten forbehold åpner døra radikalt til hele Guds fylde. Hva skal vi utelukke fra hele Guds fylde? Om mannen hadde ekteskapsproblemer så fikk han likevel hjelp av å lese et radikalt evangelium. For det gav ham sikker adgang like inn til Faderens hjerte. 

evangeliet til helliggjørelse

Rosenius’ helliggjørelses-forkynnelse var tema for min masteravhandling. Vår helliggjørelses-forkynnelse sier mye om hvilket evangelium vi tror på. Rosenius formidler et evangelium så kraftig at det ikke lar seg stoppe. Det må virke ut i hele kristenlivet. 

For Rosenius er det ikke noe alternativ. Hele hans helliggjørelses-forkynnelse handler om at vi må bli hos Kristus. Veien videre er ikke å legge evangeliet bak seg, men å bli dypere favnet av det. Han siterer Kol 2:6 ”Likesom dere altså tok imot Kristus Jesus som Herren, så vandre i ham...”. Altså på samme måte, like avhengig av nåden og Jesus som første gang vi kom. Derfor forkynner Rosenius evangeliet til helliggjørelse.

Så ofte mener vi å positivt formane til gode gjerninger, tilhørerne er jo tilgitt og kristne. Men så er det likevel loven som lyder i hjertene. Rosenius vet at det ikke er nok å høre evangeliet første gang. De troende trenger hver eneste dag å dø fra eget strev, og motta livet ved å se Jesus. Bare da kan de med glede motta Guds bud.

forkynn til hverandre!

Forskjellen på en liten matpakke og et stort hus er enorm. Det er ikke noe magisk eller avansert i at evangeliet blir større for oss. Forkynn til hverandre, våg å snakke sammen om det enkle evangeliet, om og om igjen. Ta det inn i tilværelsens vanskeligste kroker. Vær ærlig når hjertet ikke forstår hva nåde er. Min erfaring bekrefter hva jeg leser i de gulnede historiebøkene; - da vokser evangeliet, og blir stort til å bære og romme livet. En av mine favoritthistorier er da disiplene møttes og snakket sammen om Frelseren etter oppstandelsen: Mens de snakket om dette, sto Jesus selv midt iblant dem og sa: «Fred være med dere!» (Luk 24:36)

(Selve avhandlingen: 
  http://brage.bibsys.no/xmlui/handle/11250/172008)